Dårlig tid og glatte veier..

En statistikk sier at 80% kjører ut i løpet av det første året de har førerkortet.

Jeg hadde store planer om å være blandt de resterende 20%, og har vært fornøyd med all øvingen jeg ufrivillig har fått på vinterføre.

Men i dag erfarte jeg at det funker dårlig å være stresset og opptatt av andre ting når jeg kjører bil på såpeglatte veier.

Jeg klarte nemlig jeg å kjøre ut!!

Jeg forsov meg i dag tidlig, og satt meg i bilen når jeg egentlig skulle vært på jobb.

Jeg var trøtt og stresset da jeg så på spidometeret og tenkte "jeg kjører jo ikke i 60 engang. Jeg må få opp farten."
Jeg tråkker på gassen og strekker meg til siden for å finne en tyggis.

Tydeligvis må jeg ha dratt rattet med meg, for plutselig sto jeg i en stor brøytekant!!

Det var ikke noe skummel opplevelse egentlig.

Heller pinlig.

Jeg satt på varselblinken, og ringte Lasse.

Etter å ha ventet ca. 15min hører jeg det braker bak meg.

Å joda, der kjørte det ut enda en bil bak meg :P

Vi rakk ikke mer enn å si hei til hverandre, da det dukket opp en fantastisk mann med en enda mer fantastisk bil.

Han dro oss opp på veien på en-to-tre, og dermed var dagen reddet.

Selv om ikke prinsen min rakk å redde meg, gjorde han dagen betydelig mye bedre ved å møte meg for å holde godt rundt meg.

Må innrømme at jeg var sjelven i beina der jeg sto.

Ikke fordi det var skummelt å kjøre ut, men fordi det fort gikk opp for meg at det kunne gått så mye verre.

Hadde jeg lent meg andre veien, ville jeg truffet en bil.

Hadde jeg kjørt 100 meter lengre ville jeg møtt autovernet.

Og når jeg gikk ut av bilen for å møte Lasse ulte det en brannbil, en politibil og to ambulanser forbi meg.

Det hadde vært en front mot front kollisjon noen kilometer lengre fremme.

Jeg kunne ikke unngå å tenke tanken: "Det kunne vært meg..."